Resirkulert førerresidens

Det er stille utenfor Villa Grande i dag. Ministerpresident Quislings en gang så godt bevoktede residens ligger som en grå kjempe i skogen. Fasaden er kald og unorsk. Den seks etasjers kolossen med tårnet ragende øverst kunne fint ha ligget i Bayern. Like bak grantrærne skimter vi likevel badestranda på Huk ytterst på Bygdøy.

Foran hovedinngangen står to personer og ser på dette resultatet av én manns stormannsgalskap. Pensjonert general Bjørn Egge satt i tysk fangenskap i Sachsenhausen under krigen. Kristin Brattelid er hovedfagsstudent ved Universitetet og skriver nå hovedfagsoppgave om norsk antisemittisme i mellomkrigstiden. To generasjoner møtes med felles sak utenfor det som om noen år vil bli et senter for Holocaust og livssynsminoritetenes stilling i Norge.

– Det er en rar følelse selv om jeg har vært her før, sier Egge i det vi går inn i den enorme trappehallen.

Bierstube og hemmelige rom

Lukten av gammel, ubrukt bygning slår i mot oss når vi vandrer gjennom de utallige rommene med eik og marmor og skimter spøkelset av Quisling bak veggene. Da Vidkun og Maria flyttet inn i Villa Grande i 1942, døpte de den ironisk om til det norrøne navnet Gimle, «Gudenes bolig». Og selv om ingen møbler fra denne tiden står igjen, kan en se tydelige tegn på nasjonalisme. Hirdsalen i underetasjen er som å vandre rett inn i en tysk «bierstube», med hvelvede tak, bindingsverk og rutete vinduer med glassmalerier. I de originale veggmaleriene, som nå er malt over, kunne en se norrøne stridsherrer i slag.

Innerst i Hirdsalen finnes også en liten, anonym dør. Bak denne løper en bratt, nokså trang trapp nedover i dypet til tilfluktsrommet der Quisling hadde kontor, oppholdsrom og lasarett. I dag er det bare skrot der.

Symbolverdi

– Holocaustsenteret er en vanvittig god idé, med en helt unik symbolverdi, sier hovedfagsstudent Brattelid. For det var ikke bare i Tyskland at antisemittismen var stor før krigen. Også i Norge var det mange som kjempet aktivt mot det jødiske samfunnet. Medlemsbladet til Nasjonal Samling trykte blant annet Hvem er hvem i jødeverdenen, noe som var til stor hjelp for tyskerene når de begynte sin utrenskning av jøder i Norge.

– Under krigen samlet man seg i en villa i Wannsee utenfor Berlin, der tyske toppoffiserer skulle komme fram til «die Endlösung», den endelige løsningen, på «jødeproblemet». I det huset har man fått til et minnesenter som skaper et sterkt inntrykk, mye på grunn av dens beliggenhet og forhistorie. Der har de mange elementer som kan inspirere til å utvikle senteret i Villa Grande, mener Brattelid.

Selvstendig stiftelse

Det gjenstår mye arbeid og en god del bevilgninger før senteret vil stå ferdig tidligst om et par år. Senteret vil ikke bli en del av Universitetet, men en selvstendig stiftelse under ledelse av et styre. Universitetet vil derimot gå inn i et faglig samarbeide med senteret.

– Senterets økonomi vil bli holdt helt utenfor Universitetets økonomi, sier prorektor ved Universitetet, Rolv Mikkel Blakar.

– Hvordan skal senteret finansieres?

– I første omgang har Stortinget satt av 40 millioner kroner, og det er rentene av disse midlene som skal brukes til å drive Holocaust-senteret. En annen forutsetning er at Staten stiller bygningen til disposisjon, og etterhvert kan bidra med frisk kapital., sier Blakar.

Opplevelsessenter

– Hva kommer et slikt senter til å inneholde rent konkret?

– Det er såpass stort at mange med felles sak kan få plass i bygningen. Forskning, museum og opplevelsessenter vil være hovedelementene. En kan blant annet invitere skoleklasser til rollespill og seminar, i tillegg til for- og etterarbeide for skoleelever som drar ned for å se på konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland, sier tidligere general Egge.

For ham har Holocaustssenteret blitt en livsoppgave, og det vil kunne gi ham litt oppreisning for alle vonde minner som sitter igjen fra krigen.

– Jeg håper at denne bygningen skal kunne tjene til noe bedre enn all den djevelskap den hittil har stått for, sier Egge.